Sjølvsagt

Nerd is the new cool

2009-10-16T18:38:00.002+02:00

http://preben.tumblr.com/

Dagfinn Lyngbø

2009-09-06T18:23:00.002+02:00

http://www.youtube.com/watch?v=s2kRTXqkcgQ

:D

Genetikk i all simpelhet

2009-09-06T17:23:00.007+02:00

Da var modul 3 i gang. Det store, altoppslukende tema: genetikk! Jippi. Det er lov til å diskutere hvor på skalaen over spennende ting genetikk ligger. Plasseringen har nok rom for forbedring. Men av og til glimter temaet til.

Det er altså slik at det er mye som har klaffet for at vi i det hele tatt har blitt født (de fleste av oss) med 46 velfungerende kromosomer. Noen har 45, og klarer sannsynligvis å holde seg i live med det. I det hele tatt så er det utallige ting som kunne gått galt under våres individuelle dannelser, og gjort at vi ble forskjellig fra våres nåværende selv.
Det finnes tre kromosomer, kromosom 13, 18 og 21, som vi kan klare å ha tre av i våre celler. Det normale og beste, er om vi har to av hver. For de av oss som som får tre eks. av en av de tre nevnte kromosomer, blir det litt rot i kroppens system, og man kan bl.a. få misdannelser av varierende grad. Denne tilstanden hvor man har tre av en kromosomtype kalles triosomi. Trisomi 13=Patau syndrome, trisomi 18=Edwards syndrom og triosomi 21= Downs syndrom.

Monosomi er hvis man bare har en av hver. Det skal våre gameter(sperm- og eggcelle) gjerne ha, slik at vi får utvekslet arvemateriale. To forskjellige typer av et kromosom, et fra faren og et fra moren, gir større mulighet for overlevelse. Jf. Darwins "survival of the fittest"-teori.

Fra deg av begeistring allerede?
Heh...
Det kommer kanskje mer om dette, vi får se. Det er i alle fall fint for meg å få repetert litt av ukens forelesinger. Kan jo gå endel mer i detalj om ønskelig. Tviler på det er så ønskelig.

Ha en god èn!

tilværelsens simpelhet

2009-09-06T17:09:00.003+02:00

jeg sitter i stolen
det er en grønn stol
sånn med blonder på

jeg tenker på tilværelsen
det er en forunderlig tilværelse
sånn med sløyfe på

jeg tenker på ironien
det er en kjærkommen ironi
sånn med butterdeigskant

jeg tenker på butterdeig
det er en velsmakende deig
sånn med hjerterom i.

det var som alt dette kom til meg
der jeg satt i stolen min, den grønne, i dag

Bergen Reality

2009-08-21T10:25:00.006+02:00

Så var det Danmark igjen

2009-08-18T14:03:00.005+02:00

Så var jeg på plass i Odense. Det er deilig og avslappende. Endelig får jeg tid til å fikse småting, og nyte det Odense har å by på uten å ha lesepresset hengende over meg.

I dag har jeg vært i en gjenbruksbutikk, samt vært og kikket på den nye leiligheten jeg overtar 15. sept. I morgen stikker Espen, Samir, Henrik og jeg til Tyskland på dagstur. Det er bare 1,5 timer unna. Så da passer det fint med en dagstur.

I begynnelsen av august dro jeg til Bergen for å besøke Olav. Da bilen til Kristines familie plutselig fikk motorproblemer, stakk hun også innom Bergen rett som det var.
En veldig fin tur, og sannsynligvis sommerens hyggeligste dager.

Legger ved litt bilder fra Bergensturen min :

Jeg traff en tidligere lærer.

Olav sovnet på gresset sånn at han ble rød rundt øyet.

Olav testet om kameraet mitt kunne ta bilder av seg selv. Det kunne det. Olav er spent og gjør seg kjekk.

Jeg ga ordre, og de lyttet...

Idyll.

Noen ganger er man smartere enn alle andre.

Velfortjent pust i bakken med ny bukse og nye sko i handleposene.

Jameson-gliset.

Kapittel 2

2009-07-23T23:18:00.004+02:00

Den mjuke sumarvinden, smaug seg inn gjennom glipa mellom vindauga og karmane, traff meg lett, på kinnet, og stod i ein herleg kontrast til stormen som herja inni meg.
-Korleis kjem du deg dit?
Det rynka i meg, ein eller anna plass. Stille. Roleg.
-Naudsynt å vere så framtidsretta?
Eg nærmast glefsa.

-----
Ho var slik som eg meinte ei nærast skulle vere. Nærasten min. Lærd og varm. Klok og god. Kva meir kunne eg be om? Ingen verdas ting.
-----

-Til å vere berre 16, synes eg du sym i høgare vatnstand enn innhaldet i hovudskåla di tillat.

Han synast ho "sym i"... SYM! Høgare vatnsta...
Nei, dette blei for dumt. Dette blei alt for dumt.

-Kutt! Kutt, kutt, kutt. Dette går ikkje. Vi stryk den replikken der. Han har jo faen meg ikkje sjølvtillit guten. Eit augeblikk er han ein desperat og pubertal gut, så i neste forvandlar vi han til ein sjølvsikker idiot. Tilbake til toppen, og Roar; intensitet! Eg vil bevare idioten. Du vil for alt i verda ikkje miste ho! Aldri i livet har du kjent ein SÅ stor klump i magen din. Den veier 40 kg, minst! Og ho har vært hyggeleg nok til å levere den så ubeskriveleg langt inn i magen, mellom innvolane dine. Føl på det. Smak det! Du forsøkar å helde ho tilbake, men prøvar samstundes å skjule det. Flau Roar, vær flau!

-Vi prøv med "bla, bla, bla... Eg tenkte berre i grunn på kor viktig transporten er om ein skal til ein anna plass".
Action!

-----

Ingen verdas ting. Ikkje om noko meir kunne eg be. Eg visste det. Så altfor godt. Eg visste det i Roma óg. Før klumpen. 40 kg. Så Roger. Helvetes Roger Leveron. Stakars fyr. Eg visste det ikkje var hans feil, men han var der. Han var der, då. I minuttet, sekundet. Då! Verda som fall saman med ein stor fanfare. Eit avslutningsnummer som gjekk galt. Sjølvrealisering, etterfølgt av destruksjon av sjølvet.

Nærasten er der no. Ho ser. Ser på meg. Rufse, rufse. Rufse i håret mitt. Det veit ho eg likar.
Kvifor har eg denne klumpen i magen?

Kapittel 1

2009-07-19T18:47:00.009+02:00

Eg fann meg sjølv aleine på ein togstasjon i Roma. Og da meinar eg FANN meg sjølv. Slik som middelaldrane kvinner påstår dei gjer etter å ha vore gjennom minst ein halv Coelho-bok, men i røynda aldri kjem i nærleiken av. Det gjorde eg altså. Der, mutters aleine i Roma. Null okseskit.

Frå eit lite land som Noreg jo er, hadde eg tatt steget ut i verda. Forlatt studiet eg såvidt hadde starta på, då eg etter eit halvt år med bedrevitarar og rumpeslikkarar hadde havna i ein identitetskrise verda aldri hadde sett make til. No hadde eg andre ting enn matematiske formlar og ligningar på hjernen. Eg hadde vanskeleg for å beskrive akkurat kva eg hadde funnet den kvelden. Med det meinar eg at det å finne meg sjølv var meir ein kjensle enn ein konklusjon. Eg meinar, det vart ihvertfal riktig at min plass vart der, på den benken, for da.

Mogeleg vart det den majestetiske hallen i sentralbanestasjonen som satt tankane i gang, og dreiv fram ein konklusjon eg kunne banne på måtte vere sann. Eg vart ferdig med teoriar og eksamener. Frå den kvelden var eg ein verdsmann. Hugo Hermansen, ein verdsmann og ein praktikar. Eg som alltid hadde blitt oppfatta som god med teoriar og slikt. Så god at det aldri eingong hadde falt seg naturleg å teste ut mine praktiske evnar. Til opplysning kan det nemnes at eg bann støtt og stadig når eg drikk, og at konklusjonen i denne konteksten kan verke lite truverdig, der eg satt og banna på ein benk i ein stor, folketom stasjonshall med ein tår Jameson i koppen. Likevel, det var no noko forfriskande, truverdig over lynnet mitt den kvelden.

-Tough night?
Det eg såg meg nøydt til å anta var ein omstreifande amerikanar slo seg ned på nabobenken, og avfeide alle mine spekulasjonar om at eg for ein gongs skuld såg lykkeleg ut. Det vart mørkt, men framleis såg eg da nok til å kunne skimte konturen av ein ubarbert og mildt stinkande mann i 30-årane, med ein sympatisk, mellomamerikansk aksent. Han bar ein raud- og kvitstripete strikkegenser, og nokon hullete jeans med to store rifter på høgre bein. På sida av seg, slang han ned ein ryggsekk på størleik med kollektivrommet mitt i Bergen.
-I just founded myself.
Det hadde vore lenge sidan siste engelsktime i grunnkurs på Bergen Katedralskule.
-Founded yourself? Why, congrats man! That's quite an acchievement. Didn't know you could do that. How did you do that?
Ikkje ved noke tidspunktet oppfatta eg at det var noko gale i det eg hadde sagt, og tok derfor nøgd imot gratulasjonen og dei småforvirra smila han sendte meg.
-I left.
Amerikanaren såg ut til å forstå meir.
-Tell me about it.
Med ein ny slurk Jameson innabords fekk eg ei auka lyst til å brette meg litt ut for nokon. Det vart mykje eg hadde heldt innanbords i det siste.
Eg satt i gang med å fortelje om Noreg, og nydelege Bergen. Politikerkrangel, og helsesystemet. Eg fortalde om kor heldige vi vart, men at det vart overraskande få som tenkte mykje over det. Så dreide eg det over på nordmenn i Syden, og den norske drikkekulturen. Korleis vi drikk oss sanseløse når det er mørkt eller vi er i varmare strøk. Han nikka forståelsesfuldt.

Alt eg tenkte høyrtes så fordømt intellektuelt ut inni hodet mitt. Det eg sa mangla litt system, men eg var sikker på amerikanaren beundra engasjementet og ordføringa mi likevel. Gode, gamle, internasjonale og sofistikerte Hugo. Han som kan all veras språk og normer. Utlendingane forstår meg alltid så godt nemleg. Det er det ikkje alle som kan skilte med. Når sant skal seiast, hadde det nok falt seg meir naturleg om eg var fødd fransk eller britisk.
-You know, that's why, sometimes it's necessary to get some different presprective on life, avslutta eg.
Igjen smilte han
Eg fekk ein følelse av at eg hadde sagt noko feil.
-You mean perspective?
-Yes, purspuktiv.
Samme faen tenkte eg.
-I see...
My name's Roger by the way. Roger Leveron.
-Hello Roger. Nice to meet you. I'm Hugo Hermansen.
Vi tok kvarandre i handa og rista ein god stund.

Ode to the treetops

2009-07-15T23:35:00.007+02:00

From the deep of the forrest,

in the valley of dust

Comes an old, hollow voice

from a body of rust

Oh, you wonderful world,

full of magic and peace,

will you please help make sure

my brother's songs wont cease?

A protest, which nowhere else resides

but in the whispers of bees

Silently screaming "the world's

not just a lease".

Kjære kaffikopp

2009-07-12T22:26:00.003+02:00

Eg gjev deg ei hand
du gjev meg varme

utan ljos
fyld med sjarme

min kjære kaffikopp

Stamceller, Gibbs frie energi og Apoptose

2009-04-27T17:26:00.004+02:00

Jeg lærer masse spennende om dagen. Som et av de første medisinkullene får vi en rimelig grundig innføring i stamceller, og det er spenstige saker. Stamceller er celler som kan dele seg uendelig mange ganger i følge teorien. De kan også bli til mange forskjellige celletyper, og det er det som gjør dem gull verd i medisinsk sammenheng. Det har seg sånn at alle cellene vi har i kroppen stammer fra noen stamceller som er liksom "hovedcellene" som alt har opphav fra. Huden har sine egne stamceller, hjernen sine og leveren sine. I tillegg finnes det embryonale stamceller som dannes veldig tidlig etter befruktning. Disse kan udvikle seg til alle somatiske celler i kroppen. Stamceller kan isoleres fra befruktede egg som fertilitetsklinikker har til overs blant annet. Utfordringen ligger i å styre disse cellenes utvikling i riktig retning.

Diabetes er en sykdom som skyldes at kroppen mangler delvis eller fullt ut de celler som produserer insulin. Håpet er at man i framtiden kan styre stamcellers utvikling slik at de kan tilføres til bukspyttkjertelen til folk med diabets, og hjelpe dem til å utvikle insulinproduserende celler. Man har gjennomført et beskjedent antall av vellykkede stamcelletransplantasjoner allerede, men ofte får pasientene komplikasjoner som en følge av manglende kunnskap om hvordan man skal "styre" disse stamcellene.

Slike ting er veldig spennende synes jeg, derfor ville jeg nevne det for de som måtte lese denne bloggen. Ellers har vi også om Gibbs frie energi som jeg også har hatt om før på kjemistudiet i Bergen. Gibbs' ligning avgjør hvilken vei en reaksjon vil skje spontant. Kjedelig for dem som ikke er så interresert i kjemi selvfølgelig. Til slutt vil jeg nevne apoptose(celledød) som ikke var så komplisert som jeg trodde. Det var riktig nok fram til i dag da jeg fikk høre at det finnes flere typer måter celler kan dø på, i tillegg til apoptose.

Det som egentlig var meningen bak alt dette var bare å uttrykke min fasinasjon for alt det vi ikke vet om universet ennå, og også de prosessene som foregår inni oss. Det er hull i våre kunnskaper om det meste, og det gir både motivasjon og glød til å fortsette.

Jeg slenger med noen bilder fra påska til sist. Ha en fin èn!

Fetter Espen snart klar for Alias, og varmer, smart nok, opp med vann.

Nussi har lært å dusje.

Enhver far med respekt for seg selv har en godstol.

I full sving i Gunhilds vei.

Dette ser jeg ut på når jeg spiser frokost hjemme i Gunhilds vei.

(An)befaling

2009-04-06T15:04:00.002+02:00

Høyr (meir) på Jarle Bernhoft, Elvis, Pony the pirate, MGMT, I Was A King, White Lies, William Hut, Julian Berntsen, The New Wine og The Whitest Boy Alive
Ta deres del av ansvaret ved å lese "Steffen tar sin del av ansvaret", av Christian Valeur.
For så å kaste dykk over "Våre venner kineserane" av Are Kalvø
Spis minst(!) 2 kartongar med lilla påskeegg(freia-varianten)
Ha en strålande påske
Send hyggelege meldingar til venner og kjende.
Ikkje les faglitteratur, med mindre ein av dei to nevnte bøkane over er pensum
Gå rundt i stilongs. Verda treng fleire folk i stilongs.

Påske 2009

2009-04-06T14:18:00.005+02:00

I dag har eg lest mjølkekrimen som alltid står på kartongane i påska.

Hovedmistenkt: den muffinsbakande politifaren

Kvifor Tine har bestemt at det vert nødvendigt å installere ein kvit duppedings, laga av plast, på toppen av mjølkekartongen, har eg vanskelig for å forstå.

Klagesong til Tine:

Helle mjølk utan å søle,

skal det gjeve meg lykke?

Kva om eg er nøgd med å søle

mjølk

nedover glaset?

Som om ikkje det var nok, så går vår kjære mjølk ut av produksjon. Gud og kvarman tvinges til å drikke melk! MELK!

Apekatter

Lett på foten

2009-03-17T21:55:00.002+01:00

Han set eit mål i det han går

Vert takksam for det han får

Filosofien er presis:

unngå eit forlis

No er han i gang

Blir litt pusting

ein dråpe pesing

Han veit sjølv det skulle vore

ein heil del meir lesing

Det er tid, det kjem!

Spis den kaka med krem

Vert den ståande

med han gåande

forsvinn sjansen

gledesdansen

Grip tak og kjør no på

Late night jazz at Heden 8

2009-02-16T21:51:00.002+01:00

Sånn ser det ut sånn foreløpig. =)

Odense-living

2009-01-27T16:29:00.005+01:00

Hallo, hallo.

Da var vi i gang.
Jeg i Danmark og livet er godt. Til og med instant-coffee smaker godt i dag. Det startet jo akk så utfordrende her nede. 40 i feber på reisedagen, og en heftig influensa sørget for det. Takket være paraceter overlevde jeg reisen fint, men jeg var sikkert et syn der jeg satt i svær jakke og 3 plagg under mens jeg spurte flyvertinna om teppe. Teppe hadde ho desverre ikke, men jeg fikk hennes personlige norwegianskjerf. Det var snilt. Håper hun ikke ble syk...

Nå har jeg vært her siden torsdag, og influensaen har endelig forsvunnet nesten 100 %.
I dag var jeg en sykkeltur i byen for å kjøpe en, jeg vil si, ganske så stor bamse. Den skal jeg ha med første skoledag, så skal alle nye medisinstudenter gi hver sin til barneavdelingen på sykehuset. Finfin tradisjon.
I morra kommer Ida fra bergen som også skal begynne her. Det skal bli ok å få en til nordmann å snakke med. Dansker asså. De er jo noen rare sjeler. Dog, veldig snille og hyggelige. Mer om det siden.
I tillegg skriver jeg på den obligatoriske hvorfor-vil-du-studere-medisin-stilen som alle skal ha med. Som vanlig for høye ambisjoner om å ha en stil som ikke ligner på de 125 andre. Den blir nok noe som ligner på en kopi av minst 100 av de andre stilene.
Et morosomt dilemma; i introhefte står det at man skal kle seg i farger etter hvor man kommer fra den første dagen. Nordmenn og svensker har fått den store gleden av å kle seg i LIMEGRØNT. Det kan nesten ikke være noe annet enn spøk, men gode gud hvor morsomt hvis det kommer 7 nordmenn og en haug svensker i limegrønt. Danskene har det ikke lettere, da de fra Jylland blant annet skal ikle seg okkergult og og de fra skjælland koboltblå.

Akkurat nu står hele flyttelasset mitt i en bod i kjelleren der jeg skal bo, siden jeg først flytter inn på mandag. Det ble til slutt en hel del, selv om jeg prøvde å ta med "bare det jeg trenger". Riktignok er jeg jo ikke bare på ferie her, så det blev jo som seg hør og bør en del "ja, den får jeg nok bruk for". (Sistnevnte kommentar var til min mor og omhandlet folkehøyskolesangboken! Overflødig for noen, uunnværlig (tydeligvis) for meg)

Nå skal jeg lage meg litt mat. Det krever litt tilvenning å bli kjent med danske matrutiner. Sentrale dilemmaer er slike som: hvordan finne en ost som ikke smaker som en gammel sko?
Lasagne burder derimot være rimelig sikkert, så jeg krysser fingrene.
Dette er et type skrive-om-meg-selv-innlegg som jeg innrømmer lett at jeg ikke er storfan av. Likevell svelger jeg min stolthet denne gang. Kan ikke love det ikke blir flere av dem.
Uansett så skal jeg komme sterkere tilbake med bilder, etc.
Ha en fin kveld, og heia de norske håndballguttene.

En litterær tungvekter av de sjeldne dette her.

Til neste gang.

Preben

Max manus, årets konsert og div.

2008-12-28T22:29:00.005+01:00

Når eg no nett er kome heim frå kinoen snik behovet for refleksjon seg fram. Kva kan eg sei? Det er ein fantastisk film. I norsk målestokk kanskje den mest vellykka produksjonen nokon sinne.

Eg er glad Max Manus har fått ein eigen film. Sjølv om eg er glad eg har et bilde av kva Max Manus gjekk igjennom for landet sitt (om enn ikkje 100% realistisk, men så nære vi kjem det i dag), tenkjer eg at det er veldig kjedeleg at vi nok aldri får sjå ein film som til dømes tar for seg kva nobelprisvinnaren Martti Ahtisaari gjekk igjennom for å sikre Namibias sjølvstende. Litt for lite action i ein slik film til at nokon filmselskap hopp på den idéen med det første.

Når det no er sagt, vil eg rope eit høyt hurra for den flotte gjengen Max Manus, Gunnar "Kjakan" Sønsteby, Jens Chr. Hauge, Gregers Gram, Kolbein Lauring og resten av den norske motstandsfronten.

Så til årets konserthøydepunkt:

No skulle eg altså føre på litt diverse ting som har skjedd eller som eg har tenkt på, men eg er trøtt og senga ser ut til å ha vunnet over blogging i drakampen.

Ein god natt!

Lev som i ein draum

2008-12-27T17:52:00.006+01:00

Slik vart det altså.

Eg vart ung, høgt oppe, og styrte verda mi med handa så full av energi. Aldri i same retning meir enn eit minutt. Eg trudde verda og eg vart å rekne som gamle kjende. Han visste kor han hadde meg og han gjorde stort sett det eg forventa av han.

Det vart kveld, eg satt på musikk av det eg meinte vart god kvalitet. Nokon var ferske talentar og nokon var gamle travarar. No surra "I don't know you" med Ray Charles i bakgrunen. Ein kopp med rykande fersk espresso lagd i espressokanna eg hadde fått i julegåve og varme labbar. Herlege ferietid. Godsofaen svelgde meg, og eg dro det som må ha vore minst tre teppar rundt meg. Følte eg ikkje at det trakk litt frå døra? Eg dro til meg enda eit teppe og surra det rundt overkroppen. No vart ting på plass tenkte eg nøgd, og strakk handa mi ut til skåla med kaker på bordet. Med vilje såg eg ikkje på kake handa dro ut av skåla og plasserte i munnen min. Av og til må man leve på kanten tenkte eg og klukka litt for meg sjølv.

Eit anna rom, eit anna hus, kanskje same by. Der satt ho med like mange pledd rundt seg og høyrte på same songen mens ho sura tråden frå teposen rundt ein blå skje. Ho lat det dryppe 5 ganger før ho legg den frå seg og trekk til seg koppen med pasjonsfruktte. Det lukta ein blanding av stearin, te og parfyme på rommet. Slik det bare kan lukte frå rommet til studentar heime på juleferie.

I eit sekund såg eg ho ved siden meg i sofaen. Ho smilte og spurde om eg ikkje hadde vurdert å bytte frå kaffi til te. Eg lo litt smånervøst, utan å la det bli for høglydt. Så smilar ho, tek tak i den eine handa mi som framleis er litt varm frå å helde koppen med espresso. Ikkje tenk så mykje på det som ikkje tell fortell ho meg. Våg å gi slipp på ting du trur du vil, men som du eigentleg gjer for å oppfylle forventningar til deg. Dei forventningar du skal leve opp til skal du sjølv stå for, min venn.

Det vart lørdag kveld i romjula 2008. Eg vart 20 år og vakna opp frå draumen. Rundt meg hadde eg eit par tepper som varma, og på bordet stod ein kopp med kald espresso. Eg kunne ikkje hugse at eg hadde dradd teppe over meg. Når eg strakk ut foten traff den noko mykt og varmt. Ein hand strøk meg på ryggen. Eg smilte.

Jul

2008-12-23T23:05:00.006+01:00

God jul!

Du vakra, du fria

2008-10-27T21:02:00.002+01:00

I dag tenkte eg at eg ville opprette slik ein

"ukas foto"-spalte.

Eg er framleis i tenkjeboksen.

Dette bilete vart uansett så bra at eg ville vise dykk

det. Spalte eller ei.

Varme om hausten

2008-10-27T20:55:00.004+01:00

Legg på sprang

Sjå deg

ikkje tilbake -

da vil du berre

stoppa

Gje ein klem

til dei fattige

og gjer dykk båe

rikare

Om nokon fekk sjå meg no

ville dei latt deg syngje og

tørka mi tåre

av glede

- ikkje sorg

Gleda over å

vere til

DEN

tåra

vart

tyngst

alt

St. Thomas

2008-10-13T14:29:00.008+02:00

6. Oktober ble cd-boksen "St. Thomas" gitt ut til minne om en fantastisk musiker og artist.

Saint Thomas som han senere skiftet navn til, gav ut noen plater som var hjerteskjærende ærlige og som varmet å høre på. Samtidig var han en artist som slet med psykiske problemer og som slet litt med å takle oppmerksomheten han fikk.

Mitt intrykk er at Thomas Hansen kjempet for å bli forstått i en verden som beveger seg stadig nærmere idéen om å bli underholdt framfor beveget av musikken. De som tok seg tid til å sette seg inn i St. Thomas-verdenen, så fort at det var en utrolig fyr der inne som var opptatt av å bli behandlet rettferdig og å ikke la seg trakke på. Var publikumet dårlig og pratet høyt eller kastet flasker, fortsatte ikke Thomas konserten kun for å blidgjøre arrangøren eller plateselskapet. Der var Thomas sterk og beundringsverdig.

Det kan dannes et inntrykk om Thomas ofte ikke var lett å ha med å gjøre, særlig på turnéer. Jeg skal være forsiktig med å si noe om hva han gjorde eller hvordan det var. Rett og slett fordi jeg og alle andre som ikke var i Thomas sin innerste sirkel ikke har noe grunnlag for å uttale meg om det.

Jeg traff likevell Thomas opp til flere ganger. På omtrent ti av konsertene hans var jeg tilstede, og ble ni av ti ganger imponert av hans evne til å lage finurlige tekster om hverdagslige ting, samt hans evne til å lage en koselig stemning. Den tiende var i Bergen, våren 2007. En konsert hvor Thomas virket å være ganske anderledes fra de andre gangene jeg hadde truffet og snakket med han. Den konserten gikk jeg fra etter 3 sanger.

Grunnen til at jeg ville skrive litt om denne mannen, er fordi han har gjort meg så glad mange ganger i mitt liv, uten at han selv visste det, og han fortsetter å gjøre meg glad den dag i dag. Noen kamerater av meg og jeg ble for alvor store fans en gang på videregående, og vi hadde små konkurranser for å se hvem som husket sangtekstene hans best. Vi hørte veldig mye på musikken hans. Så mye at jeg den dag i dag minnes stemninga fra den tida når jeg setter på en St. Thomas-plate.

Det er nok ikke så ofte vi innrømmer at musikere eller artister betyr noe for oss. Det er liksom så rart at noen man (nesten) ikke kjenner kan bety noe for én. Denne teksten ble i grunn til fordi jeg hadde lyst å fortelle at St. Thomas betydde noe for meg. Jeg synes det er trist at han ikke lengre er blant oss, og jeg mener vi kan lære mye av hans historie.

For de som er interesserte er det opprettet et minnefond:

www.stthomas-minnefond.no

Her kan man gi støtte eller kjøpe minneplaten. Alle inntektene går til rådet for psykisk helse.

Thomas slet med psykiske problemer, og minnefondet ønsker å hjelpe andre som sliter med det samme. På platen bidrar blant annet Sivert Høyem, Ane Brun, Poor Rich Ones(William Hut), Sgt. Petter, Ila Auto, Merry November, Midnight Choir, Professor Pez og Lambchop.

Til slutt vil jeg avslutte med å anbefale de som har lyst å høre hvordan St. Thomas-verdenen høres ut, å låne med seg det første albumet hans "Mysterious Walks" fra biblioteket. De som vil støtte stiftelsen kan kjøpe den nye cd-boksen eller bare donere penger. Alt står på hjemmesiden til minnefondet.

Jeg vil minnes Thomas for hans herlige upompøse og sjarmerende stil, og musikken hans vil fortsette å få meg i godt humør så lenge jeg lever.

Preben Aukland

13. Oktober

2008-10-13T12:15:00.002+02:00

I dag er 79 dager igjen av året.

Terje, Tarjei og Torgeir har navnedag.

I dag blir også Margaret Thatcher 83 år. Sprekt.

Jeg har fri i dag. Det var kanskje ikke så vanskelig å tenke seg til. Så derfor googlet jeg litt. Jeg kjenner faktisk ingen Terje, Tarjei eller Torgeir.

Vel, vel. Siden sist jeg oppdaterte denne bloggen med nyttig informasjon, så har jeg altså kommet inn på medisin i odense, dk. Det er kjempespennende. Gleder meg masse.

Studiestart er ikke før 27. Januar 2009, så derfor er jeg i Kristiansand fram til nyttår. Her leser jeg litt anatomi og cellebiologi på UiA, tar kjøretimer så jeg skal rekke å få lappen før jeg flytter(teorien er bestått nå:) ), og jobber i bokhandel.

Alle spennende, krevende og morsomme på sine egne måter.

I helga var jeg med familien til hytta på fjellet. Det var veldig koselig og avslappende. Dagens oppfordring er å ta en tur i fjellet og se hvor fint det er nå om høsten.

Ellers er det alltid koselig hvis noen sier hei her, eller sender en mail. Ta en tur innom norli hvis dere er i kr.sand.

Jeg leser: Sveve over vatna - Ragnar Hovland

Jeg hører på: Thomas Dybdahl, The Fray og Belle&Sebastian

http://www.dagbladet.no/kultur/2008/09/01/545440.html

Verd en kikk.

Vil nokon snart stoppa orda som flyt?

2008-10-12T22:12:00.007+02:00

Dei flommar ut

nokon med mål

og nokon med meining

Korleis skal dette gå?

Først kjem dei vanelege

dei kjedelege

kledelege

Hei!

Takk for sist.

Gud, kvar vi er reielege

Så kjem sakens kjerne

den fjerne

hjerne

Har du høyrt

at det snart går ann

for oss å reise til ei stjerne?

Til sist kjem dei sendande

lite spennande

rennande

å ja vel ja,

slikt å si ja

men nei, okei da

atte hva sa?

sånn å forstå nei

utan tvil ja,

hadde du? eh.

nei sjå på den sann

hahatt og sveisann

sveis og heisann

sett på maken,

gløyme kaken

nei takk for no,

eg går på do

Killing me softly with it's song

2008-09-13T22:51:00.003+02:00

Følgjer du

med?

Eg sit her å ventar.

Ventar du

meg?

Eg kan ikkje

sjå

nokon ting

berre

ingen ting

Finn du meg ikkje

snart?

Eg sit no her

ventar

natta sluker meg

dagen gjev opp

og slikt blir eg dradd

inn i verdas draum

eg kan ikkje stoppe han

så eg gjev opp

ein etter ein gjev vi opp

så ventar vi

på at

vi, du, eg, deg

ikkje skal gjeve opp

for at nokon skal vinne,

kven treng egentleg vinne?

må nokon tape

lykken er ikkje det å vinne,

men la ein slik lyst dø henn og svinne

slik lurer vi verda

for vi gjev aldri opp

kampen er lang

for å fjerne all rang

men lat nokon få lære

at slikt vi kan ære

kjem av rettferd og mot

ikkje hell som fann rot

Torsdagsmelankoli

2008-09-11T12:44:00.003+02:00

Flyt verda vidare

Sjølv om du gløymar å følgje med?

Eg tek meg ei pause frå dagleglivet

No kan eg puste

Sjå graset gro

og mens ei bok stille kviskrar meg nokons

historie,

er dette ei blank side i mi eiga bok.

I dag gjer det ingenting.

I dag tell alt som vanlegvis ikkje tell.

Eg og du, du og eg

Er du her no?

Du er det

sant?

Bart

2008-09-01T23:26:00.002+02:00

Herlege liv

gjev du fart

gjev eg giv

eg treng bart

for å bli smart

gjev eg giv

slutt å riv

eg treng kart!

berre kart

ikkje bart

men gjer det lett

gjer det rett

gjev meg bart

gjev meg fart!

Mørkt ute, mørkt inne, og sol i sinnet

2008-09-01T23:02:00.008+02:00

Eg finn glede når mørkt er ute

men ikkje mørke når glede er inne

når det ljosnar kjem mørket tilbake

eg trur glede alltid kjem med ein hake

men med ein hake blir det ljost

og kjem ljos blir det nyst

vert det nyst så kjem gleda

så tek mørket av kleda

han!

let seg faen ikkje leda

Kveldsord

2008-09-01T21:25:00.002+02:00

Døsige timar sluntrar sakte

unna

dagen

eg tenn lys,

legg meg og

grublar

no er det oss,

sei eg til meg

sjølv

no skal vi sove

på ryggen eller

magen

Heilt til han kjem

herr morgon-

dagen

Tilbake frå Italia 2

2008-08-13T23:59:00.002+02:00

Nokon fleire bilete...

Tilbake frå Italia

2008-08-13T23:36:00.007+02:00

Korleis kan man beskrive Italia med eit ord spør du?

Jo; unikt!

Italienarar er gale, flinke til å lage mat, surrete, pene, treige, og rare.

Men dei er trass alt, særdeles koselige. Det gjeld for dei fleste riktignok.

Turen var ein av dei betre eg har vore på. Å bare vere sammen 2 brødre og 2 søstre(ja Katrine du er nok å regne som ei søster no :)) å kose seg kan eg like. Samstundes som to rakettungar løp rundt og sjarmerar halve Italia, inkludert ein stolt norsk onkel, kan man ikkje be om stort meir.

Legg ved nokon bilete frå turen. Snakkast snart.

Og Kristine: utfordringa di vart registrert ei tid tilbake. Det kjem, det kjem... :)

Summarens leseliste:

- Komani Orheim av Tore Renberg (ei av dei beste eg har lest nokonsinne)

- Tyl av Finn Tokvam & Halvar Folgerø

- Farmor har kabel-tv av Tore Renberg (litt artig må eg jo innrømme)

Dette er dei ferdigleste.

Her er lista slik det artar seg no:

Eg les: Ut å stjele hester - Per Petterson

Eg høyrar på: The National bank, Bob Dylan, Matias Tellez, Coldplay, Thomas Dybdahl, Marit Larsen og Lykke Li

For no.

Avreise

2008-07-09T12:54:00.002+02:00

God dag, god dag!

No nærmar det seg avreise til Italia. Eg må pakke og jobbe litt i kveld så er det bare å sove litt før vi reiser.

Eg høyrar forresten så ofte som eg kan på Ylvis sitt radioprogram "O-fag" på p3. Anbefales!

Musikk: William Hut, Lykke Li, og Jason Mraz

Bok: Tyl (framleis)

Sumarplanar

2008-07-02T19:05:00.004+02:00

Sjabalabong!

God dag. Det er ein fin dag. Sola skinn, og eg skal på restaurant i kveld.

Det er "På makrellen" som skal testes ut, og eg er allereie 90% sikker på at eg kjem til å bestille fiskesuppa. Det blir gode vennar, forhåpentligvis god mat og ein god kveld. Eg gler meg.

Ellers gler eg meg til å dra til Italia. Mi søster og meg skal besøke storebror i Milano.

Sjølv har eg aldri vore i Italia , så eg er litt spent på korleis ting foregår dér nede. Min bror har sagt at vi skal ein tur til Viareggio, som visstnok er eit strandsted i nærheita av

Pisa. Eg trur det blir bra.

No om dagen jobbar eg på Norli. Koseleg sumarjobb.

Eg les: "Tyl" av Finn Tokvam & Halvor Folgerø,

eg høyrar på: Ida Maria, Panic at the disco, Magnet og Mew.

Det for no.

- Preben

Operator, number please...

2008-06-30T23:34:00.004+02:00

...it's been so many years.

Hei og hallo.

Da var eg tilbake i bloggeverda. Det har vore ein lang pause, og du verda som ting har forandra seg. Sjølv har eg prøvd å beholde hatten på, men litt annleis skal du ikkje sjå bortfrå eg har blitt. Forlat skrive- og oppbygjings-feila mine, men som dykk sikkert legg merke til, har eg med masser av engasjement og god gamaldags mot kasta meg ut i nynorsk-verda. Difor vil det nok verte ei lita tilvenningsperiode før eg får sånn nokonlunde styr på skriftsspråket.

Me får sjå korleis det artar seg.

Oppdatering kjem!